Da jeg gjorde meg ferdig med “Clive Barker’s Jericho” hadde jeg flere
spill liggende, “Heavy Rain” var ett av dem, og det hadde jeg lyst å
spille.

Det var på Playstation 3 jeg spillet dette. Dette var ikke
“PS3.Move”-varianten.

Historien synes jeg er meget god, og det hele er nesten som å “spille
seg igjennom en film”. Men, det som er spesielt er at det man tenker og
gjør undervegs får konsekvenser for spillets videre utvikling. Historien
tar for seg mord og atter mord, og et av disse blir altså etterforsket.
Historien blir etterhvert nokså kompleks, og det er interessant å følge
utviklingen.

Grafikkmessig er det ingenting negativt, det hele virker meget
realistisk, og er modelert etter ekte skuespilleres bevegelsessensorer
som igjen blir programmert og designet. Resulatet blir at man i mange
tilfeller kan bevege seg i alle mulige retninger i enkelte “scener”.

En ting jeg liker veldig godt med dette spillet er at spilldata blir
lagret forholdsvis ofte, og dermed er det lett å fortsette der man slapp
ved en senere anledning.

Gameplayet er meget, meget bra, man må vifte med kontroller både opp
og ned og sidelegs mens man trykket i veg på knapper og håper at man når
det tidsnok – f.eks. til å hoppe ned fra en bygning.

Det er flere skikkelser man spiller; en privatdetektiv, en FBI-agent
og en far. På ulike sett er det interessant å se hvordan de disse
karakterene “jobber sammen” og hvilke spor og hvilke handlinger man kan
velge at de enkelte utfører.

Slutten på spillet fant jeg ut at kunne gjøres på flere måter, uten at
jeg ønsker å røpe noe. Men jeg syntes det var en bra slutt, og det
rundet en veldig fin spillopplevelse av med.

Hvis jeg skal komme med noe negativt, så synes jeg faktisk ikke det er
så mye å peke på. Kanskje er historien til tider litt rett frem, og man
henger ikke alltid helt med på hvem, hva, hvor og hvordan, men det blir
flisespikkeri.

Min helhetsvurdering av “Heavy Rain”: 9.5/10

—
Copyright (C) 2011 Stian Skjæveland
Bokstavelig kopiering og redistribuering av dette dokumentet i dets
helhet er tillatt i ethvert medium forutsatt at denne notisen er tatt
med.

Her er et bilde fra turen:

Årsaken til at jeg ble avhengig fra begynnelsen av var nok for å dempe angstsymptomer. Men så er spørsmålet; hva gir mest angst? Dempe angsten på kort sikt og skade kroppen på lang sikt…?

Jeg tror at dette vil være med på å gi meg et bedre liv. Så er bare spørsmålet… Er jeg sterk nok?

I forrige dokument, “Black metal: Act II – En innføring i kulturelle
aspekter” tok jeg for meg noe av det som blir formidlet stykkevis og
delt, med fire band som eksempler; Darkthrone, Emperor, Ulver og Windir.
Det jeg ikke tok for meg er hvorfor de formidler dette, og hvilken
hensikt det evt. skal ha, og ikke minst hvordan andre opplever at dette
blir formidlet.

For å begynne ett sted, kan man ta platecoverene. Dette er ofte
førsteinntrykket, og skal – etter min mening – gi inntrykk av hva slags
musikk som blir presentert. Et godt eksempel er Burzum’s bruk av bilder
fra Theodor Kittelsen. Det er gamle tegninger, men med en død mann
liggende ved en skog på en sti sier faktisk ganske mye. For det første
tyder dette på at det er norsk musikk, inspirert av gamle toner. Og
Burzum er i aller høyeste grad inspirert av kultur av alle mulige slag.
Ta f.eks. bandnavnet, “Burzum”, som er “Lord of the Rings”-språket (i
mangel av et bedre ord) for “mørke”. Her igjen viser Varg Virkernes at
han er opptatt av det gamle. Men hva er det gamle? Og hvorfor er det
viktig? For det første, så er det viktig for å huske hvor vi kommer fra.
Hva som var (“Det Som Engang Var”), fordi det sier noe om hvordan vi er
- eller – for å si det på en bedre måte, så sier det noe om hvem vi er.
På grunnlag av den type refleksjoner kan man gjøre seg opp en formening
om selve individet, på et mikronivå – fordi det henger sammen med
hvordan man på blir oppfattet i andre nivåer. Kultur blir vel
gjerne sett på som makronivå, men det vil i aller høyeste grad påvirke
individet, fordi med kultur følger det med skikker, normer, moralregler,
og så videre. Det gir individuet en slags oppfattelse av hvordan en skal
handle og respondere.

Hvordan skal man handle og respondere, med tanke på alt dette? Og ikke
minst – hvor havner black metal oppi alt dette? Black metal formidler
gjerne typiske negativt budskap eller negative følelser, og tar ofte opp
“satan som tema”, der kirken ofte liker å ikke snakker om satan. På det
viset kan man si at black metal faktisk åpner opp for å snakke om satan,
reflektere rundt satan og det onde generelt. Det blir en slags
kollisjon, fordi vi var/er et kristent land (ja – er høyst
diskuterbart). Sosiale sanksjoner er ikke ukjent når det gjelder å ta
opp den type tematikk, men black metal musikere ser ofte ikke ut til å
bry seg så mye om det.

Når man åpner coveret, og ser en CD, LP eller kassett gir dette
andreinntrykket. Er det “slipcase” CD som er gjennomført og har en viss
stil over seg, eller er det type vanlig plastcover. Selv har jeg stor
sans for vinyl og kassett, og her igjen viser black metal sjangeren at
de vil holde på noe av det gamle som sier noe om hvordan vi er og hvem
vi er. Jeg vil påstå at black metal er blant de største sjangrene når
det gjelder produksjon av vinyl og kassett. Det er ikke en bestemt
påstand forsåvidt, mer en antagelse. Et inntrykk jeg sitter med. Men nå
tyder også ting på at vinyl er på veg inn igjen for alvor blant flere og
flere sjangre, og etterhvert som CD’en dør ut vil vinyl være et viktig
format, da det er så og si udødelig og så absolutt har sine praktiske
hensikter (med unntak av størrelse).

Når man leser lyrikken gir dette ofte et inntrykk av hva som blir
formidlet. Her igjen bruker overraskende mange ord og uttrykk på latin,
som igjen er av Det Som Engang Var. De lyriske aspektene vil jeg
komme mer tilbake til i mitt neste dokument. Jeg vil da vise til nok et
sosiologisk tema, nemlig statistisk korrelasjon.

Man setter vel som oftest på spor 1, og mange black metal band bruker
en eller annen form for intro(duksjon). Denne introen varer gjerne ikke
så lenge, men er ofte stemningsbyggende og gjerne ikke det man typisk
sett karakteriserer som black metal.

Når man tenker på cover, format, lyrikk og musikken, har man i større
eller mindre grad dannet seg et inntrykk. Dette inntrykket påvirker én,
og man sitter gjerne igjen med en følelse av manglende kvalitet, eller
det motsatte – kvalitet av klasse. Derfor vil man på mikronivå forstå
bedre hvorfor det er som det er. Takket være black metal musikere blir
alt fra bibelen, Theodor Kittelsen, “Lord of the Rings”, (inkl.
lyrikk på latin), og så videre, formidlet.

Så kan man spør seg: Hva er hensikten med dette? Er det bare for å
holde på det gamle og kjente? Nei, vil jeg påstå. Hensikten er å _bruke_
det gamle og kjente, ikle det moderne drakt, og derfor presentere “god
gammeldags kultur” på en forståelig måte. Black metal fans leser gjerne
ikke mye i bibelen (dog sikkert med mange unntak), men takket være at
black metal band til stadighet viser til referanser fra bibelen får man
med seg noe i større eller mindre grad. Marduk sitt “Rom 5:12″ er et
meget godt eksempel, med refferanser til Paulus sitt brev til Romerene i
det nye testamentet.

Et annet tema er klesdrakt, utsmykninger, liksminke, symboler, og så
videre. For å ta et eksempel i meg selv hadde jeg i tidlig 20årene og
utover en slags oppfattelse av at jeg måtte være slik og slik for å vise
omverdenen at jeg lyttet til black metal. Jeg gikk med patronbelte,
jakke med nagler, patcher og buttons. Jeg ser ikke noe galt i det. Men
man kan stille seg spørsmålet om det er kristne eller black metal fans
som er en saueflokk når sånne ting finner sted. På scenen derimot ser
man stadig bruk av liksminke, til tross for at mange av de gamle
traverene har sluttet med det – “ble voksne og seriøse”. Men hvorfor har
folk oppfattelsen av at det er slik det skal være? Når den
gjennomsnittelige black metal karen kler seg etter gitte normer og
regler, så forteller dette noe. For det første forteller det at man 1)
Primært lytter til black metal (og kanskje utelukkende black metal), 2)
Identifiserer seg med en sub-kultur som gjerne virker sjokkerende og
uforståelig for andre, 3) Kanskje et behov for å markere seg, skille seg
ut – det til tross for at man egentlig er en av mange. Men det er klart
at når man går på offentlige steder ikledd “black metal bunaden” så gir
dette signaler. Selv om jeg gikk bort fra stilen selv kan jeg ikke la
være med å registrere den type mennesker når jeg ser dem. Det er ikke
ofte, men det skjer. Og jeg antar at folk reagerte likedan den gang jeg
kledde meg slik.

Når det gjelder hvordan listepoplyttere og kristenrockerene reagerer
på black metal så er dette stort sett med avsky, og jeg var selv blant
dem som lenge tok black metal for å ikke være noe annet enn “skranglete
bråkemusikk hvor man ikke engang kan høre hva de synger”. Jeg antar at
mine opplevelser til en viss grad er representativ for flere enn mine
egne. Fra kristen-karismatiske grupperinger har jeg møtt mye motstand
fordi at jeg liker black metal, de tror rett og slett at det er skadelig
for meg. Jeg respekterer deres mening, men går ikke god for
argumentasjonen på noe som helst plan. Dessuten er jeg, og jeg antar at
dette gjelder mange black metal nytere, stor fan av annen type musikk
også – ikke nødvendigvis metal i det hele tatt. Men jeg vet at det er
folk som brenner for black metal, og ser på det som sin store lidenskap.

Avslutningsvis vil jeg stille følgende spørsmål: Har black metal
feilet på noe som helst plan? Kanskje, vil jeg påstå. De kriminelle
aktivitetene som ble begått som nevnt i “Black metal: Act I
- En innføring i en obskur sjanger” tilhørte dem av sjangeren som var på
villspor. Kirkebrenning og drap, tenker jeg da primært på. Var black
metal en inngangsport til slike aktiviteter? Godt mulig. Men det ser
ikke ut som at det er den gjengse oppfatning i dag. En annen ting er
dette “True Norwegian Black Metal” som mange får litt oppi halsen. Flere
og flere tyr til Nidarosscenen og NOEVDIA (1) som det ultimate, og mener
at de som påberoper seg nevnte tittel ikke er særlig “true” likevel, men
bare gir et uttrykk for å være det. Nidarosscenen og NOEVDIA er noe jeg
vil komme tilbake til i senere dokumenter i denne serien. Black metal
feilet også muligens på det planet at større plateselskaper omfavnet
sjangeren og pakket den inn og solgte den videre som en hvilken som
helst annen sjanger. Jeg antar at black metal egentlig skulle være
utilgjengelig for massene, men slik er det ikke i dag.

Jeg kommer nok med flere spørsmål enn gode svar, men det er slik jeg
reflekterer. Det handler om å stille de riktige spørsmålene, etter søken
på et – eller flere – svar. Her har jeg prøvd å vise til hvordan jeg
ser på black metal i et sosiologisk perspektiv (noe jeg mener jeg har
grunnlag for å gjøre da jeg har hatt sosiologi som fag på høyskole). Jeg
har også tatt med litt mer om de kulturelle aspektene, som kanskje burde
vært med i forrige dokument. Likevel synes jeg det på sett og vis passet
inn hit.

Referanser
———-
1) http://www.noevdia.com/

—
Copyright (C) 2011 Stian Skjæveland
Bokstavelig kopiering og redistribuering av dette dokumentet i dets
helhet er tillatt i ethvert medium forutsatt at denne notisen er tatt
med.

Min søken etter den rette kristne lære har vært lang, smertefull,
tragisk, positiv og interessant.

Jeg er oppvokst i pinsemenighet. Det var der jeg først ble kjent med
kristendommen, og da jeg gikk på Søndagsskole som guttunge,
hvorav sistnevnte var i regi av vår Luthersk-Evangeliske statskirke. Jeg
opplevde det som uproblematisk å “blande pinsetroen” med det statskirken
stod for. Det er i all hovedsak teologiske forskjeller, strukturelle
gudstjenster vs. ustrukturerte, dåpssyn, etc., om man skal peke på
forskjeller.

Mine opplevelser med pinsebevegelsen er delt. Jeg har positive, men
også svært negative minner fra den tiden. Bl.a. ble jeg mobbet av andre
pinsevenner i speideren, jeg opplevde rett og slett at det etterhvert
ble litt utrygt å gå i det meste av pinsebevegelse-regi. Forkynnere
virkt ofte ustabile, det samme gjelder enkelte pastorer vi hadde innom.
“Idrett er en synd!” ble det ropt ut for hele menigheten fra bak
talerstolen en gang. Jeg kan ha vært 5 å gammel, og ropte ut slik at
hele menigheten hørte det – “Hæ?! Er _det_ synd?” Jeg fikk masse støtte
for det jeg gjorde. Og ord fra barnemunn skal ikke nødvendigvis ses ned
på. Det kommer rett fra hjertet. Jeg håper, men vet ikke, at det han
mente var at idrett kunne være en synd om det ble en avgud og spottelse
mot Gud. Me det var ikke det som ble sagt. Det ble konsekvent sagt at
det bare var synd, uten videre begrunnelse etter hva jeg erindrer. Og
når det er sagt, så spillet vel halve menigheten fotball eller drev med
annen form for idrett. Tror ikke den forkynneren noensinne kom tilbake
til “min menighet”.

Årene gikk, og jeg ble etterhvert alvorlig psykisk syk. Dette var den
gang i all hoved sak relatert til tvangslidelser og depresjon. Jeg kom
inn på barne – og etterhvert – ungdomspsykiatrisk avdeling i Stavanger.
Jeg satt med en følelse av at jeg ikke var “kristen nok” fordi jeg ikke
ble frisk, fordi jeg gjorde jo som jeg fikk beskjed om; lese i bibelen
og be! Jeg følte meg som en dårlig kristen, og at sånt blir proklamert
av “brødre” i menigheten er intet annet enn destruktivt.

Jeg flyttet etterhvert inn i en fosterfamilie, fordi jeg var så
ustabil og vanskelig å ha med og gjøre for foreldrene mine. Jeg ble tatt
godt vare på der. De var adventister, og etterhvert tilegnet jeg meg den
troen de hadde. Dette var imidlertid kortvarig, for da jeg studerte
bibelen nøyere fant jeg bl.a. ut at “Ikke det som kommer inn i munnen,
gjør mennesket urent. Men det som går ut av munnen, det gjør mennesket
urent.” (1) Adventister har av en eller annen grunn nemlig fått det for
seg at det er syndig å spise svinekjøtt (og andre typer kjøtt), i
tillegg til at de praktiserer hviledag på Lørdag. Hvilken dag man velger
som hviledag tenker jeg at får være opp til den enkelte, men for meg har
Søndagen i mesteparten av livet mitt vært det naturlige valget. Dette
begrunnes med at Jesus stod opp på en Søndag. Som om dette ikke var nok
mener adventister at f.eks. katolikker har fjernet budet om å ikke lage
gudebilder, noe som er langt fra sant. Det finnes flere måter å lese de
10 bud på, og da Gud sendte sin sønn i sitt bilde ned til jorden regner
katolikker det budet som opphevet. Likevel _har_ katolikker altså 10
bud, fra Det Gamle Testamentet. (Du skal ikke ha andre guder enn Meg, Du
skal ikke lyve, Du skal ikke stjele, Du skal elske din far og din mor,
Du skal holde hviledagen hellig, m.m.)

Jeg brøt da ut av adventistsamfunnet, og meldte meg inn i statskirken.
Nå ville jeg ha noe allminnelig, tenkte jeg. Jeg trivdes lenge på det
planet, og det varte vel i en 5 års tid.

Min gode venn Kjetil N. ble etterhvert katolikk, mens jeg var på
adventiststadiet. Vi hadde interessante samtaler, og jeg argumenterte
for hva jeg trodde var riktig. Nå har det seg slik at dette er min beste
venn, og jeg ville undersøke hva han trodde på i forhold til meg. Jeg
nevnte derfor at jeg kunne tenke meg å bli med på et troskurs, og etter
en to års tid så sa han at han kunne følge meg til troskurset slik at
jeg kunne få innsikt i hva det var. Jeg ble på ingen måte presset til
dette, det var helt av eget ønske. I begynnelsen var jeg nokså “sta” på
at jeg nok ikke kom til å bli katolikk. Men etterhvert som vi deltok i
messer, og jeg ble fortalt hvordan katolismen er riktig i forhold til
bibelen, begynte jeg å tenke meg grundig om.

Ta f.eks. hvor det står (og dette fant jeg faktisk ut på egen hånd)
følgende om Marias lovsang: “For han har sett til sin ringe tjenerinne.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, for store ting har
han gjort mot meg, han, den mektige; hellig er hans navn.” (2) Dette
betyr med andre ord at Maria spiller en mer sentral rolle enn
protestanter vil ha det til. Hun er kort og godt Guds mor, som fødte
Jesus, mens hun var jomfru (derav blir det gjerne spesifisert “jomfru
maria”). På dette viset finner man ut at det ikke er galt å si “Hill
deg, Maria” når man ber.

Det står et eller annet sted i bibelen at man ikke skal ha kontakt med
de døde. Men hva med oss som tror at de ikke _er_ døde? Vi tror de lever
i himmelriket, og kan hjelpe, beskytte, og gå i forbønn for oss. Alle
som kommer til himmelen regnes for helgener. Det er en misoppfattelse at
det bare er spesielt utvalgte som blir helgener (selv om noen blir
“helliggjort” eller “saliggjort” etter særskilte dogmatiske regler). Det
går derfor an å spør en i himmelriket om å gå i forbønn for en.

Til slutt har vi temaene omkring Paven. Paven er Peters
(derav “St. Peter”) etterfølger, og Peter var derfor altså den første
Paven (øverste biskop i Rom). Følgende tekst er hentet fra møtet i
Jerusamen og lyder som følger: “Etter et hardt ordskifte reiste Peter
seg og sa til dem: «Brødre, dere vet at Gud for lenge siden utvalgte
meg blant dere, så hedningene skulle få høre evangeliets ord av min
munn og komme til tro”. (3) Som Peters etterfølger, er Paven i dag
øverste biskop i Rom, og representerer det Peter snakket om her.

En annen ting som jeg synes virker tiltalende med Den Katolske Kirke
(katolsk = allmenn / allminnelig), er at hele menigheten tror for
hverandre og bygger hverandres tro opp. Om noen skulle tvile på Guds
ord, vil resten av menigheten gjøre opp for dette på sett og vis.
Menigheten fungerer som et redskap for Gud, slik at hans Hellige Ord og
sakramenter blir fullbyrdet. Kirken står som en enhet.

Til slutt kan jeg nevne at mange sikkert tenker at jeg er helt på
villspor. Men jeg har holdt meg til å lese Den Hellige Skrift (og nei,
katolikker bruker _ikke_ en annen bibel enn protestanter), og blitt
overbevist – gjennom Den Hellige Ånd – til å tro at det er dette Gud vil
for meg.

At jeg om kort tid blir opptatt i St. Svithun kirke i Stavanger blir
etter alt dette det mest naturlige og riktige valget for meg.

In Nomine et Patris et Fili et Spiritus Sancti. Amen.

Referanser
———-
1) Matteus Evangelium, kapittel 15, vers 11
2) Lukas Evangelium. kapittel 1, vers 48
3) Apostlenes gjerninger, kapittel 15, vers 7

—
Copyright (C) 2011 Stian Skjæveland
Bokstavelig kopiering og redistribuering av dette dokumentet i dets
helhet er tillatt i ethvert medium forutsatt at denne notisen er tatt
med.

Jeg ble nylig ferdig med dette spillet etter å ha spillet periodevis
over mange måneder, og her vil jeg presentere min anmeldelse av dette
spillet.

Først og fremst: Platform. Det var på Playstation 3 (heretter “PS3″)
jeg spillet dette.

PS3 er et beist av en maskin, til tross for at vi har kommet like inn
i 2011.

Det som var mitt utgangspunkt for å kjøpe dette spillet var
naturligvis at historien og monstrene i det (sistnevnte vil jeg komme
tilbake til) var designet av ingen ringere enn Clive Barker. Det er
selvsagt et salgstriks å få med en såpass habil mann i et spill, og jeg
gikk rett på.

Historien tar for seg en rekke karakterer – godt utstyrt med
skytevåpen og paranormale egenskaper. Ja, du leste riktig. Man kan bytte
mellom karakterer dersom et teammedlem dør, og heale vedkommende. På den
måten kan man til en viss grad i kampens hete sørge for at hele teamet
er tilstede og sammarbeider. Det er jakten på “The Firstborn” det hele
handler om, en skapning som Gud skapte før Adam og Eva, og som hverken
er ond eller snill, stygg eller vakker, men som ble forkastet av Gud.
Ord som opprør, horror, First Person Shooter, strategi er bare noen av
ordene som beskriver dette spillet.

Dette er ikke et vanlig skytespill. Man kommer ingen veg om man bare
plaffrer løs med skytevåpen. Man må tenke strategisk, og bruke riktig
karakter til riktig tidspunkt. De er utstyrt med forskjellige
paranormale egenskaper, samt funksjoner, i tillegg til at de bærer våpen
som i enkelte tilfeller er effektive og i andre tilfeller ineffektive.

Historien er god, og det er veldig interessant å følge spillets gang
selv om det etterhvert blir utrolig vanskelig å komme seg videre i
spillet. Monstrene er grufulle, og når de kommer helt bort til en og
dekker hele skjermen skvetter jeg til og fyrer løs med alt jeg kan,
gjerne mot hodet (dersom de _har_ hoder, vel og merke…).

Gameplayet er meget bra, men jeg skulle ønske at spilldata ble lagret
litt oftere noen ganger. Det blir litt kjedelig og repetativt til tider.
På den annen side gjør jo dette at man blir bedre og bedre i spillet.

Monstrene. Døde romerske legioner, flyvende demoner, monstre som
kaster ut ild gjennom der hodet skulle ha vært, digre monstre som
plutselig dukket opp av bakken og kaster fra seg blod/ild/hvadetmåtte
være, etc. Det er ingen tvil om at Clive Barker har satt dype spor i
dette spillet.

Grafikk, lyd, det rent visuelle og hørbare er meget bra, spesielt tatt
i betrakning at dette er et spill fra 2007. Relativt gammelt til å være
PS3, så spillutviklerene var tidlig ute da PS3 ble lansert mot slutten
av 2006.

Undervegs skjer det en rekke ting, bl.a. blir man nødt til å bruke én
karakter enkelte steder av praktiske årsaker uten å røpe for mye.

Slutten var det som skuffet meg mest ved dette spillet. “Hva i alle
dager”… Historien ellers er så gjennomført som den kan bli, men
slutten trekker ned på helhetsinntrykket da det ellers er et svært
fascinerende spill. Det er liksom slutten man sitter igjen med når
spillet er over. Kanskje man kan vente en oppfølger?

Min helhetsvurdering av “Clive Barker’s Jericho”: 8.5/10

—
Copyright (C) 2011 Stian Skjæveland
Bokstavelig kopiering og redistribuering av dette dokumentet i dets
helhet er tillatt i ethvert medium forutsatt at denne notisen er tatt
med.

Igjen, hjertelig takk!

Når man skal skrive en innføring i en obskur sjanger kan det være på
sin plass med en definisjonsavklaring, det er nemlig langt fra sikkert
at alle lesere av dette dokumentet er innforstått med hva sjangeren i
det hele tatt innebærer i grove trekk. Musikalsk sett inkluderer da
black metal som oftest skrikende skjærende vokalbruk, simpel bruk av
el/bass-gitar, kjapp trommebruk, nekrotisk/grimt lydbilde og en dyster
atmosfære over det hele. Det er selvsagt mer, og det finnes nesten
alltid unntak, f.eks. har Xasthur og Burzum mange låter uten kjapp
trommebruk, men er like fullt akseptert som black metal. Lyrisk sett er
som oftest filosofien som blir presentert misantropisk, nihilistisk,
anti-religiøs, okkult og/eller satanisk, eller berører andre
anti-sosiale og obskøne temaer.

Black metal (eller “svart metall” på godt norsk, men det må nevnes
her at den norske varianten sjelden blir brukt i praksis, da mange synes
at det ikke klinger særlig godt) er en sjanger mange har en formening
om (gjerne til og med sterke formeninger), men som mange kanskje ikke
har hørt. Black metal musikken har ikke blitt viet stort
av oppmerksomhet i media, derimot har deler av aktivitenene rundt
black metal miljøet havnet på forside på tabloidavisene. Dette
dokumentet skal være en liten introduksjon til en obskur sjanger som
mange skyr som pesten.

Når historien til black metal skal oppsummeres, er det egentlig på
sin plass å starte med bandene som var forløperene til det som senere
skulle bli bandene som nå karakterisers som “old school black metal”.
Forløpere innebar enkelte band hvis spillet heavy metal, hard rock,
punk rock og lignende. Hadde det ikke vært for f.eks. Motörhead og punk
rock, er det liten tvil om at black metal slik vi kjenner det som i dag
ikke hadde eksistert. Punk rock var nok tidlig ute med såpass primitiv
og kjapp musikk, samtidig med bruk av vokallinjer som kunne være
vanskelig å oppfatte.

Man kan si at det briske thrash metal bandet Venom la et viktig
grunnlag for det vi i dag kjenner som black metal. Deres album fra 1982
hadde tittelen “Black metal”, og ikke minst så stillet Venom seg på
side med de mørkere sataniske og okkulte krefter (noe albumtittelen
“At War With Satan” (1983) også gjenspeiler), og dermed var løpet for
fremtidige band gjort klart. Nå skal det sies at Venom ikke var meget
seriøse med sin form for satanisme, men det skal vi komme tilbake til.
Et annet viktig band, svenske Bathory, med “Under the Sign of the
Black Mark” fra 1986, satte standarden for mange av de viktigste
stiltrekkene som skulle prege black metal i mange år fremover. Vi kan si at
Venom oppfant uttrykket og satte standarden med tanke på tematikk, mens
Bathory satte standarden med tanke på det rent musikalske med
disharmonisk, primitiv og skranglete musikk med vokallinjer som er
vanskelig å oppfatte, simple rifflinjer og raske trommer. Andre viktige
band innen black metal band av den gamle skolen inkluderer Celtic
Frost, Hellhammer, Mercyful Fate og norske Mayhem. Mayhems legendariske
album “Deathcrush” (1987) var noe helt for seg selv da det kom ut og
var en viktig milepæl innen black metal. Darkthrone’s album “A Blaze in
the Northern Sky” var en annen viktig milepæl, få band hadde tidligere
tatt i bruk så primitiv og “stygg” musikk som det Darkthrone kunne vise
til der. Det var såvidt plateselskapet deres ville gi ut et slikt album
(Peaceville). Når det gjelder sceneantrekk henter black metal sjangeren
stor inspirasjon fra et brasilsk band, nemlig Sarcófago, som trolig var
først ute med bruken av karakteristiske lange nagler. Etterhvert ble
dette det konvensjonelle sceneantrekk sammen med sorte skinnklær og
liksminke. Som vi senere fikk oppdage var det skandivania, og særlig
Norge, som skulle føre sjangeren videre og holde fanen høyt, men vi må
likevel ikke glemme at det er grunnet pionerer som Venom og Bathory og
deres forgjengere at sjangeren eksisterer.

Man kan kanskje si at stilmessig var Venom thrash metal og Mercyful
Fate heavy metal, men etterhvert som band som Bathory og Mayhem utviklet
seg fikk sjangeren festet seg ved en del stiltrekk. Band som Darkthrone
(tidligere “Black Death”), Immortal (tidligere “Old Funeral”), og
Emperor (tidligere “Thou Shalt Suffer”) var tidlig ute i den norske
black metal scenen og var også i stor grad med på å sette standarden
for sjangeren. Andre viktige band inkluderer Enslaved, Satyricon og
Burzum (hvor sistnevnte var Varg Vikernes’ enmannsband, men han var
også med i Old Funeral i noen år tidlig på 90-tallet).

Det er vanskelig å forklare hvorfor det ble som det ble. Hvorfor
Norge skulle værefremadstormende innen sjangeren. Det har blitt
spekulert mye i akkurat de spørsmålene, men det jeg ihvertfall kan slå
fast er at Norge har hatt musikerene som skulle til, sterke
personligheter til å bære sjangeren, og et tabloid
media som etterhvert presenterte sin salgbare versjon av hendelsene i
form av dramatiske bilder, overskrifter og historier – kanskje i mangel
av noe bedre å skrive om i et lite land som vi da er . Det er ikke til
å gjemme under en stol av det har skjedd en hel del dramatikk i Norges
black metal historie. Kirkebrenning, drap, satanisme, okkultisme og
likskjending er bare noen av kontroversene som ble tatt opp i media. Og
selv om få band var veldig begeistret for dette var det andre som
tenkte at oppmerksomheten ville øke salgstallene, noe som i mange
tilfeller også skjedde. Bildet media presenterte ble for øvrig
igjen utgangspunktet for at mange nye band begynte å spille black
metal, dette inkluderte band som Dimmu Borgir og andre i lignende gate.
I stor grad førte dette etterhvert til at black metal, etter
manges mening, mistet noe av magien, ettersom komersielle bedrifter
(les: plateselskaper) laget pakkeløsninger for nye band som kunne hoppe
rett inn i sjangeren. Sjangeren ble kommersialisert, pakket inn, solgt,
og spist som en hvilken som helst annen populær sjanger. Det er viktig
å påpeke at black metal opprinnelig var ment til å være et opprør mot
bestående og snill death metal, og dermed ble de nyere bandene som
spillet utelukkende fordi det var kjekt ikke bare tatt vél imot av de
eldre og originale bandene.

Det er imidlertid bred enighet om følgende: De store norske bandene
inkluderer Mayhem, Immortal, Burzum, Emperor, Satyricon, Enslaved og
Darkthrone. Andre viktige og anerkjente band inkluderer Gorgoroth,
Thorns, Dødheimsgard, Carpathian Forest, Gehenna og Ulver. Sammen kan
man si at band som de her nevnte var unike og hadde sitt særpreg. Senere
band skulle få store vanskeligheter med å bringe noe nytt til sjangeren,
men forsøk er gjort av mange, med mer eller mindre hell.
Mange er misfornøynde med at sjangeren i stor grad har blitt
kommersialisert, og ønsker at musikere rett og slett slutter å spille
black metal, og ser på det nærmest som en hån mot det det opprinnelig
var ment som; nemlig noe helt annet enn et ungdomsopprør mot
foreldre, lærere og autoriteter generelt. Sjangeren skulle være en
arena til bruk for å få ut hat og aggresjon mot kristendom og
organisert religion, og i yttringsfrihetens navn er det selvsagt
uproblematisk; heldigvis. Sånn må det være. Det levner vel liten tvil
om at det er de mest ytterliggående aspektene som har blitt viet mest
oppmerksomhet i media og blitt presentert som de største kontroversene.

En del kriminelle og obskure handlinger ble begått, det er som nevnt
ikke til å komme bort fra. Kirker ble brent ned, og for det ble
medlemmer av bl.a. Emperor (Samoth) og Burzum (Varg Vikernes) dømt til
flere års fengsel. Sistnevnte slapp ut av fengsel etter en svært
lang dom. Drap ble begått av medlemmer av Emperor (Faust) og
Burzum (Varg Virkernes). Førstnevnte drap ble begått mot en homofil, og
sistnevnte drap ble begått mot et medlem av Mayhem; Nemlig Euronymous, i
form av knivstikking til døde. Mannen bak enmannsbandet Thorns ble dømt
som medskyldig i drapet mot Euronymous, selv om ting kan tyde på at han
egentlig hadde lite med det å gjøre, annet enn at han var med Varg
Vikernes på tur da det skjedde. Vokalist i Mayhem (Dead) begikk
selvmord med hagle etter å ha kuttet seg opp med kniv; Hjernen hans ble
blåst ut. Euronymous var først på åstedet (og da altså enda i live),
og tok bilder av tilfellet, samt at han – etter ryktene – tok deler av
hodeskallen hans og laget smykke av det og delte det ut til de innen
hans nære omgangskrets; i media gjerne kaldt “den svarte sirkel”. Dead
levde utvilsomt opp til artistnavnet sitt: Han følte seg død, og at han
ikke hørte hjemme i denne verden, og til slutt så ble han altså død – i
meget ung alder. Euronymous benyttet anledningen til å spre onde
rykter om Mayhem for å øke oppmerksomheten for bandet og sørge for at
Mayhem ble oppfattet som særskilt ekstremt og absurd.

I den senere tid tyder ting på at mange av de opprinnelige musikerene
mer eller mindre tar avstand fra de tidligere aktiviteter og ideologier.
Anti-religøse holdninger blandet med misantropiske tekster har blitt det
mest kovensjonelle. Nå handler det mer om å uttrykke og få utløp for
følelser, da naturlig nok gjerne ispedd noen sterke meninger og lyrikk.
Det inkluderer altså ikke nødvendigvis å spre noe satanisk budskap.
Satyr i Satyricon har deltatt i en del intervjuer, og har reflektert en
del over mangt, og han har da også vært med veldig lenge. Han fungerer
i stor grad som et talerør for et miljø av en viss størrelse. Følgende
kommentar ble uttalt av Satyr i et intervju: “Det sataniststempelet…
Det er jo egentlig en sånn tabloid-greie (…) De som er interessert
vet jo på en måte hva vi står for, og det er vel ikke det man kan kalle
satan-rock sånn som er den tabloide termen. Vi står jo for ekstremisme
- det er ikke knyttet opp mot satanisme, for eksempel”. Mange synes
kanskje at dette bryter med den gjengse oppfatning av sjangeren, og jeg
oppfordrer derfor til å utforske dette på egenhånd dersom man skulle
være i tvil. Selv om det ble utført en del kontroversielle handlinger
på tidlig 90-tall var de som var delaktige i det i mindretall.
Flertallet irriterte seg over medias søkelys.

I de intervjuer jeg har hørt og lest med black metal musikere har få
uttalt at de faktisk er satanister, eller driver med handlinger som
kirkebrenning og drap. Jeg har dog opplevd flere ganger at enkelte
uttalte for omkring 15 år siden at de var satanister (og til og med
djeveldyrkere – som er noe helt annet enn satanisme) mens de i stor/hel
grad tar avstand fra det i dag. Jeg er ikke i tvil om at det helt
sikkert finnes et fåtall black metal musikere der ute som regner seg som
både det ene og det andre, men de er nok få, til tross for at enkelte
bruker et relativt satanisk image. Symbolbruken vil man kanskje gjerne
tro at automatiskknytter musikken opp mot satanisme, okkultisme og
djeveldyrking, men for meg ser det heller ut som om disse symbolene
blir brukt for å forsterke det visuelle uttrykket, og muligens
provsere litt. Når man gir utløp for det som konvensjonelt sett blir
oppfattet som negative følelser er det mer nærliggende å bruke dertil
egnet symbolbruk – som representerer det negative; en slags motvekt til
det positive, som f.eks. kristendommen representerer. Det trenger i
utgangspunktet ikke å ligge noe mer bak enn det, men selvsagt finnes
det mange perspektiver på dette.

Avslutningsvis vil jeg liste opp noen album av bandene jeg har vært
inne på i dette dokumentet, om noen skulle være interessert i å
undersøke de musikalske aspektene ved sjangeren – kan dette være et
greit sted å starte:

Bathory – “Under the Sign of the Black Mark”
Burzum – “Det Som Engang Var”
Celtic Frost – “To Mega Therion”
Darkthrone – “A Blaze in the Northern Sky”
Immortal – “Pure Holocaust”
Mayhem – “De Mysteriis Dom Sathanas”
Sarcófago – “I.N.R.I.”
Sodom – “In The Sign of Evil”
Venom – “Black Metal”
Von – “Satanic Blood”

Dersom man ønsker å utforske enda flere viktige norske band, kan
dette være et greit utgangspunkt:

Carpathian Forest – “Morbid Fascination of Death”
Dødheimsgard – “Kronet til Konge”
Enslaved – “Eld”
Emperor – “In the Nightside Eclipse”
Gehenna – “WW”
Gorgoroth – “Under the Sign of Hell”
Satyricon – “The Shadowthrone”
Thorns – “Thorns”
Tsjuder – “Desert Northern Hell”
Ulver – “Nattens Madrigal”

I tillegg til overnevnte album, vil jeg med det samme også nevne ti
album av untenlandske band jeg vil anbefale å undersøke nærmere:

Absu – “Tara”
Behexen – “Rituale Satanum”
Deathspell Omega – “Si Monumentum Requires Circumspice”
Funeral Mist – “Salvation”
Katharsis – “Kruzifixxion”
Krieg – “Destruction Ritual”
Marduk – “Heaven Shall Burn…”
Sargeist – “Tyranny Returns”
Satanic Warmaster – “Opferblut”
Watain – “Casus Luciferi”

Glem nå ikke at det finnes en enorm mengde black metal band der ute,
og derfor er det lite vits å kjøre seg fast å, som mange gjør,
utelukkende forholde seg til norske black metal band. Dog ser jeg på
det som naturlig å begynne med de norske. Dersom man undersøker noen av
albumene listet ovenfor tror jeg det er et godt utgangspunkt.

Av litteratur på området er det ikke skrevet så mye i bokform, men
“Lords of Chaos” av Michael Moyhihan og Didtrk Søderlind (ISBN 0922915946)
gir en slags innføring i store deler av historien, selv om boken langt
fra er perfekt. Nå i nyere tid finnes det flere bøker som
berører temaet, og det er en av grunnene til at dette
dokumentet ble oppdatert. Dokumentarer på film finnes det et par av;
“Det Svarte Alvor” (NRK) og “Satan Rir Media” (TV2) er noen av dem, men
disse kan være vanskelige å få fatt i. Det er endog en spillefilm på veg
såvidt jeg vet – omkring Mayhem/Burzum, etc. En pornofilm – av alle ting
- er også spilt inn, med black metal musikk i bakgrunnen og satanisk
symbolikk.

Selvsagt, uansett hva jeg skriver og prøver å formidle her, så kommer
denne sjangeren alltid til å bli oppfattet som obskur. Den er tilnærmet
forhåndsdømt til å krype på marken, i støvet, som en slange.

Dette dokumentet er det første i en serie som kommer til å følge.
Forhåpentligvis vil noen synes dette kan være av interesse.

—
Copyright (C) 2005, 2006, 2007, 2010 Stian Skjæveland
Bokstavelig kopiering og redistribuering av dette dokumentet i dets
helhet er tillatt i ethvert medium forutsatt at denne notisen er tatt
med.

—

Black metal: Act II – En innføring i kulturelle aspekter.
Søndag 17 April 2005
Sist revidert: Lørdag 15 Januar 2011

Mange opplever black metal som en støy av en annen verden, som med
det samme skremmende lett kan lokke ungdommer inn i den dype og mørke
avgrunn. Mange vil også undergrave at den type musikk kan ha noe særlig
verdi med tanke på kulturformidling. Slik trangsynthet er hverken
uvanlig eller ukjent. Her skal jeg greie litt ut om hvordan jeg tenker
at sjangeren bedriver en viktig form for kulturformidling. Jeg vil
presentere noen band: Darkthrone, Emperor, Ulver og Windir. Jeg kunne
tatt for meg flere enn nevnte band, men jeg ser meg nødt til å begrense
dette noe.

Darkthrone har det blitt skrevet og sagt mye om, og ikke uten grunn.
Bandet har eksitert siden 80-tallet og er fortsatt i full mundur. Fenriz og
Nocturno Culto er i så måte kjente navn. Darkthrones album “A Blaze in
the Northern Sky” (1991) ble en milepæl innen black metal, og mange
“etterkommere” tilegnet seg noen av de samme stiltrekkene. Darkthrone’s
lydbilde er kort og godt kaldt, mørkt og grusomt. Darkthrone har gitt
ut et hav av album, selv har jeg mest sansen for “Under a Funeral
Moon” (1993), “A Blaze in the Northern Sky” og “Transilvaian Hunger”
(1994). Andre album jeg verdsetter høyt er “Panzerfaust” (1994) og
“Hate Them” (2003), men her blir det også viktig å poengtere at jeg har
sansen for alle albumene av Darkthrone – de er alle gode på hver sin
måte, men noen bedre enn andre, selvsagt. Tekstmessig fokuserer de
utvilsomt på det mørke og okkulte, samtidig som de i mange tilfeller
bruker beskrivelser av den norske – kalde og mørke – naturen. Med “The
Cult is Alive” (2006) begynte Darkthrone å blande punkellementer inn i
musikken for alvor, men med forløperen, “Sardonic Wrath” (2004) kom
dette kanskje ikke som en stor overraskelse på folk. Her tar man faktisk
opp black metal i seg selv som tema. “Are you satan? I don’t think so!”
er bare noe av det som blir proklamert. For øvrig bruker Darkthrone
norsk i noen av tekstene (f.eks. “Inn I De Dype Skogers Favn”), selv om
det meste er på engelsk.

Emperor ble dannet i 1991, og holdt det gående til 2001. Emperor, med
vokalist Ihsahn i spissen, skillet seg nok noe ut fra andre band i den
tidlige black metalscenen. Det er liten tvil om at Emperor er sinte,
men de har likevel lagt stor vekt på at det lyriske skal være
konstruktivt, og språkdrakten er da også nærmest majestetisk. Første
linje, på første låt, fra første album, nemlig “In the Nightside
Eclipse” (1994), lyder slik: “As the Darkness creeps over the Northern
mountains of Norway and the silence reach the woods (…)”. Tekstene
skildrer mye av den kalde og mørke norske naturen på vinterstid, og
sammen med musikken ellers – utgjør dette at Emperor er ett av mine
favorittband innen sjangeren. Lydmessig er det skrikevokal, raske
trommer, raske og tunge gitarer og litt nedtonet melodiøst preg
innimellom. Emperor er så absolutt et band som har gjort mye flid ut av
det at musikken skal være konstruktiv – både med tanke på lyd og
lyrikk. “Anthems to the Welkin at Dusk” (1997) og “IX Equilibrium”
(1999) er to andre helt essensielle album av Emperor.

Ulver synes jeg at er et særdeles spennende band. De har riktignok
ikke gitt ut så mange black metalalbum, men de to de har gitt ut er
bemerkelsesverdige og vel så det, og vokalist “Garm” skal ha mye av
æren for det. Jeg snakker om “Bergtatt” (1994) og “Nattens Madrigal”
(1996). Førstnevnte, Bergtatt, er intet annet enn et eventyr spredt
over fem låter, og undertittelen på albumet er da også “Et eventyr i
fem kapitler”. Tekstmessig er albumet mildt sagt stilig, og når det hele
i tillegg er ispedt en gammelnorskaktig språkdrakt – utgjør det at jeg
faller for dette konseptet. Ulver presenterer altså et eventyr på godt
gammelnorsk, mens uttrykksformen musikk – og lydmessig er mer moderne,
og havner under musikksjangeren black metal. Her kan det godt nevnes at
et av sporene på “Bergtatt”, nemlig “Ind i Fjeldkamrene”, er et rent
akustisk spor, totalt blottet for trommer og skrikevokal. Kort fortalt
tar “Bergtatt” for seg en ung pike på tur hvorav problemer oppstår, og
hun blir bergtatt av fjellets mørke krefter. “Nattens Madrigal” er
betraktelig mer nekrotisk i sin uttrykkssmåte med det skitne lydbildet,
men også på dette albumet viser Ulver hva de kan. Det finnes ingen
akustiske spor på “Nattens Madrigal”, og det er noe av det som gjør at
“Nattens Madrigal” skiller seg ut fra “Bergtatt”. Avslutningsvis
angående Ulver – kan jeg nevne at de i 1995, altså mellom “Bergtatt” og
“Nattens Madrigal” ga ut et rent akustisk album ved tittel
“Kveldssanger”. I 1998 laget de “The Marriage of Heaven and Hell”
bassert på tekst av William Blake (1), som også er meget akustisk med
en del innslag av midttempo electronica. Absolutt noe å sjekke ut. De
senere år har dog Ulver utviklet seg i en mer ren retning av
eksperimentel electronica, og all stilskiftingen Ulver har gjort opp
gjennom tidene er noe av det som særpreger Ulver; Hvert album har
nærmest vært et nytt hamskifte.

Windir har laget en rekke album som har fått sin anerkjennelse. Jeg
har dessverre enda ikke hørt alle albumene deres (det er kun “1184″ jeg
ikke har hørt i sin helhet), og er jeg er foreløpig eier av ihvertfall
fire album (inkl. samlingen “Valfar, Ein Windir) av Windir. Flere vil
definitivt følge med tid og stunder. Litt kan jeg dog fortelle om
Windir. Windir og Ulver har noe til felles; nemlig formidling av det
urnorske, det norrøne, gamle og mørke myter og folkeeventyr. Bandet kom
for øvrig fra Sogndal, og vokalist “Valfar” fungerte som frontfigur
for bandet inntil sin død (i en ulykke). Noe av det som særpreget
Windir var at de bruke Sogndaldialekten i musikken (selv om de
riktignok gikk over til en mer engelsk språkdrakt etterhvert). Noe
annet viktig var at Valfar, som det multitalentet han var, tok meg seg
sin sans for andre instrumenter – inn i black metalmusikken. Dette
gjaldt da især trekkspill. Ja, du leste riktig. Heldigvis er bruken av
dette instrumentet noe nedtonet i lydbildet, slik at det verken blir
komisk eller kan karakteriseres som lystig dansebandmusikk. Og bra er
det. Etter Valfar’s død dannet resten av bandet “Vreid” som har rukket
å gitt ut en lang rekke album.

NRK har utvilsomt spredt mye frykt og ondskap gjennom 90-tallet, med
tanke på hvordan de presenterte black metal (ref: dokumentaren “Det
Svarte Alvor” som ble laget i 1994). Det er nok mange grunner til at så
skjedde, og viktige momenter i så måte er nok at dette var noe nytt,
dessuten virket miljøet omkring musikken lukket og bestod av subkultur,
det ble presentert tekster som kunne virke mørke, uttrykksmåten virket
brutal og skadeliggjørende, og ikke minst ble symbolbruken knyttet opp
mot djeveldyrking.

Det står svært i kontrast til hvordan den samme statskanalen
presenterer black metal i dag. NRK har nemlig hevet fanen for å
presentere et annet, og – vil jeg påstå, mer korrekt bilde av hva det
handler om. Det ble presisert at det (negative) bildet mange hadde av
black metal nok ikke var helt korrekt, for tingenes tilstand var langt
mer nyansert. Dessuten ble det påpekt i samme slengen at norsk black
metal er en av våre største kulturelle eksportartikler (2).

NRK hadde også et fint lite innslag på natten til onsdager, hvor det
på NRK2 blir sendt et program hvor musikken som spilles utelukkende
består av metal, og det innebærer også betydelige deler norsk black
metal (3). Dette innebærer, som du kanskje gjettet, mange av artistene
som ble svært så skummelt fremstilt av den samme kanalen, for bare noen
år tilbake.

Som en kuriositet, vil jeg avslutningsvis for dette innlegget nevne
noe jeg finner svært så interessant. Ved universitetet i Roma har
samtlige av norskstudentene valgt å studere norsk grunnet sin interesse
for norsk black metal. VG skrev en artikkel om det (4), og et
program om saken ble sendt på “typisk norsk” i vår på NRK.

I dag blir ikke black metalmusikerene presentert som satanister
lenger, men som kulturformidlere. Som TV-lisensbetaler, black metal
nyter og en med middels interesse for kulturen vår, har jeg svært
sansen for dette. Jeg kan ikke la være av å glede meg over at NRK, med
flere, omsider har sett lyset.

Eller skal vi si – mørket?

—
1) Teksten av William Blake er tilgjengelig på dette nettstedet:

http://www.gailgastfield.com/mhh/mhh.html

2) ref: En episode av “Lydverket”.
3) ref: Svisj-metall.
4) http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=272982

—
Copyright (C) 2005, 2011 Stian Skjæveland
Bokstavelig kopiering og redistribuering av dette dokumentet i dets
helhet er tillatt i ethvert medium forutsatt at denne notisen er tatt
med.