Black metal: Act III – En sosiologisk refleksjon
Torsdag 31 Mars 2011
I forrige dokument, “Black metal: Act II – En innføring i kulturelle
aspekter” tok jeg for meg noe av det som blir formidlet stykkevis og
delt, med fire band som eksempler; Darkthrone, Emperor, Ulver og Windir.
Det jeg ikke tok for meg er hvorfor de formidler dette, og hvilken
hensikt det evt. skal ha, og ikke minst hvordan andre opplever at dette
blir formidlet.
For å begynne ett sted, kan man ta platecoverene. Dette er ofte
førsteinntrykket, og skal – etter min mening – gi inntrykk av hva slags
musikk som blir presentert. Et godt eksempel er Burzum’s bruk av bilder
fra Theodor Kittelsen. Det er gamle tegninger, men med en død mann
liggende ved en skog på en sti sier faktisk ganske mye. For det første
tyder dette på at det er norsk musikk, inspirert av gamle toner. Og
Burzum er i aller høyeste grad inspirert av kultur av alle mulige slag.
Ta f.eks. bandnavnet, “Burzum”, som er “Lord of the Rings”-språket (i
mangel av et bedre ord) for “mørke”. Her igjen viser Varg Virkernes at
han er opptatt av det gamle. Men hva er det gamle? Og hvorfor er det
viktig? For det første, så er det viktig for å huske hvor vi kommer fra.
Hva som var (“Det Som Engang Var”), fordi det sier noe om hvordan vi er
- eller – for å si det på en bedre måte, så sier det noe om hvem vi er.
På grunnlag av den type refleksjoner kan man gjøre seg opp en formening
om selve individet, på et mikronivå – fordi det henger sammen med
hvordan man på blir oppfattet i andre nivåer. Kultur blir vel
gjerne sett på som makronivå, men det vil i aller høyeste grad påvirke
individet, fordi med kultur følger det med skikker, normer, moralregler,
og så videre. Det gir individuet en slags oppfattelse av hvordan en skal
handle og respondere.
Hvordan skal man handle og respondere, med tanke på alt dette? Og ikke
minst – hvor havner black metal oppi alt dette? Black metal formidler
gjerne typiske negativt budskap eller negative følelser, og tar ofte opp
“satan som tema”, der kirken ofte liker å ikke snakker om satan. På det
viset kan man si at black metal faktisk åpner opp for å snakke om satan,
reflektere rundt satan og det onde generelt. Det blir en slags
kollisjon, fordi vi var/er et kristent land (ja – er høyst
diskuterbart). Sosiale sanksjoner er ikke ukjent når det gjelder å ta
opp den type tematikk, men black metal musikere ser ofte ikke ut til å
bry seg så mye om det.
Når man åpner coveret, og ser en CD, LP eller kassett gir dette
andreinntrykket. Er det “slipcase” CD som er gjennomført og har en viss
stil over seg, eller er det type vanlig plastcover. Selv har jeg stor
sans for vinyl og kassett, og her igjen viser black metal sjangeren at
de vil holde på noe av det gamle som sier noe om hvordan vi er og hvem
vi er. Jeg vil påstå at black metal er blant de største sjangrene når
det gjelder produksjon av vinyl og kassett. Det er ikke en bestemt
påstand forsåvidt, mer en antagelse. Et inntrykk jeg sitter med. Men nå
tyder også ting på at vinyl er på veg inn igjen for alvor blant flere og
flere sjangre, og etterhvert som CD’en dør ut vil vinyl være et viktig
format, da det er så og si udødelig og så absolutt har sine praktiske
hensikter (med unntak av størrelse).
Når man leser lyrikken gir dette ofte et inntrykk av hva som blir
formidlet. Her igjen bruker overraskende mange ord og uttrykk på latin,
som igjen er av Det Som Engang Var. De lyriske aspektene vil jeg
komme mer tilbake til i mitt neste dokument. Jeg vil da vise til nok et
sosiologisk tema, nemlig statistisk korrelasjon.
Man setter vel som oftest på spor 1, og mange black metal band bruker
en eller annen form for intro(duksjon). Denne introen varer gjerne ikke
så lenge, men er ofte stemningsbyggende og gjerne ikke det man typisk
sett karakteriserer som black metal.
Når man tenker på cover, format, lyrikk og musikken, har man i større
eller mindre grad dannet seg et inntrykk. Dette inntrykket påvirker én,
og man sitter gjerne igjen med en følelse av manglende kvalitet, eller
det motsatte – kvalitet av klasse. Derfor vil man på mikronivå forstå
bedre hvorfor det er som det er. Takket være black metal musikere blir
alt fra bibelen, Theodor Kittelsen, “Lord of the Rings”, (inkl.
lyrikk på latin), og så videre, formidlet.
Så kan man spør seg: Hva er hensikten med dette? Er det bare for å
holde på det gamle og kjente? Nei, vil jeg påstå. Hensikten er å _bruke_
det gamle og kjente, ikle det moderne drakt, og derfor presentere “god
gammeldags kultur” på en forståelig måte. Black metal fans leser gjerne
ikke mye i bibelen (dog sikkert med mange unntak), men takket være at
black metal band til stadighet viser til referanser fra bibelen får man
med seg noe i større eller mindre grad. Marduk sitt “Rom 5:12″ er et
meget godt eksempel, med refferanser til Paulus sitt brev til Romerene i
det nye testamentet.
Et annet tema er klesdrakt, utsmykninger, liksminke, symboler, og så
videre. For å ta et eksempel i meg selv hadde jeg i tidlig 20årene og
utover en slags oppfattelse av at jeg måtte være slik og slik for å vise
omverdenen at jeg lyttet til black metal. Jeg gikk med patronbelte,
jakke med nagler, patcher og buttons. Jeg ser ikke noe galt i det. Men
man kan stille seg spørsmålet om det er kristne eller black metal fans
som er en saueflokk når sånne ting finner sted. På scenen derimot ser
man stadig bruk av liksminke, til tross for at mange av de gamle
traverene har sluttet med det – “ble voksne og seriøse”. Men hvorfor har
folk oppfattelsen av at det er slik det skal være? Når den
gjennomsnittelige black metal karen kler seg etter gitte normer og
regler, så forteller dette noe. For det første forteller det at man 1)
Primært lytter til black metal (og kanskje utelukkende black metal), 2)
Identifiserer seg med en sub-kultur som gjerne virker sjokkerende og
uforståelig for andre, 3) Kanskje et behov for å markere seg, skille seg
ut – det til tross for at man egentlig er en av mange. Men det er klart
at når man går på offentlige steder ikledd “black metal bunaden” så gir
dette signaler. Selv om jeg gikk bort fra stilen selv kan jeg ikke la
være med å registrere den type mennesker når jeg ser dem. Det er ikke
ofte, men det skjer. Og jeg antar at folk reagerte likedan den gang jeg
kledde meg slik.
Når det gjelder hvordan listepoplyttere og kristenrockerene reagerer
på black metal så er dette stort sett med avsky, og jeg var selv blant
dem som lenge tok black metal for å ikke være noe annet enn “skranglete
bråkemusikk hvor man ikke engang kan høre hva de synger”. Jeg antar at
mine opplevelser til en viss grad er representativ for flere enn mine
egne. Fra kristen-karismatiske grupperinger har jeg møtt mye motstand
fordi at jeg liker black metal, de tror rett og slett at det er skadelig
for meg. Jeg respekterer deres mening, men går ikke god for
argumentasjonen på noe som helst plan. Dessuten er jeg, og jeg antar at
dette gjelder mange black metal nytere, stor fan av annen type musikk
også – ikke nødvendigvis metal i det hele tatt. Men jeg vet at det er
folk som brenner for black metal, og ser på det som sin store lidenskap.
Avslutningsvis vil jeg stille følgende spørsmål: Har black metal
feilet på noe som helst plan? Kanskje, vil jeg påstå. De kriminelle
aktivitetene som ble begått som nevnt i “Black metal: Act I
- En innføring i en obskur sjanger” tilhørte dem av sjangeren som var på
villspor. Kirkebrenning og drap, tenker jeg da primært på. Var black
metal en inngangsport til slike aktiviteter? Godt mulig. Men det ser
ikke ut som at det er den gjengse oppfatning i dag. En annen ting er
dette “True Norwegian Black Metal” som mange får litt oppi halsen. Flere
og flere tyr til Nidarosscenen og NOEVDIA (1) som det ultimate, og mener
at de som påberoper seg nevnte tittel ikke er særlig “true” likevel, men
bare gir et uttrykk for å være det. Nidarosscenen og NOEVDIA er noe jeg
vil komme tilbake til i senere dokumenter i denne serien. Black metal
feilet også muligens på det planet at større plateselskaper omfavnet
sjangeren og pakket den inn og solgte den videre som en hvilken som
helst annen sjanger. Jeg antar at black metal egentlig skulle være
utilgjengelig for massene, men slik er det ikke i dag.
Jeg kommer nok med flere spørsmål enn gode svar, men det er slik jeg
reflekterer. Det handler om å stille de riktige spørsmålene, etter søken
på et – eller flere – svar. Her har jeg prøvd å vise til hvordan jeg
ser på black metal i et sosiologisk perspektiv (noe jeg mener jeg har
grunnlag for å gjøre da jeg har hatt sosiologi som fag på høyskole). Jeg
har også tatt med litt mer om de kulturelle aspektene, som kanskje burde
vært med i forrige dokument. Likevel synes jeg det på sett og vis passet
inn hit.
Referanser
———-
1) http://www.noevdia.com/
—
Copyright (C) 2011 Stian Skjæveland
Bokstavelig kopiering og redistribuering av dette dokumentet i dets
helhet er tillatt i ethvert medium forutsatt at denne notisen er tatt
med.
