I forrige ukes Morgenbladet ble det lagt stor vekt på at staten skulle komme med en offisiell beklagelse til hvordan NS-barn ble behandlet under og etter andre verdenskrig.
Forfatter og oversetter Turid Nystøl’s essay om saken er interessant, men jeg synes dog at innfallsvinkelen er noe feilaktig, selv om det er noen gode poenger.
Et godt poeng er at NS-barn ikke hadde noen å snakke med; Hvorfor ble de sett ned på, latterliggjort, ungått, og så videre. Foreldrene ville gjerne at det skulle være et “ikke-tema”, og det ble gjerne den store flodhesten midt i stuen som alle så men som ingen våget å snakke om. Psykologer var nok heller ikke ivrige etter å behandle NS-barn på den tiden.
I denne ukens Morgenbladet ble essayet kommentert av et NS-barn. Her ble bl.a. hjemmefrontens hovedparole nevnt (og den er meget hard og brutal), og lyder som følger: “Du skal ikke være venn med quislinger, du skal ikke omgås dem, du skal ikke engang hilse på dem. Dine barn skal ikke omgåes deres barn”. Jeg betviler ikke det faktum at mange NS-barn led, men historien er på full veg til å blomstre helt ut.
Bør staten komme med en offisiell beklagelse til NS-barn? Kanskje. Men jeg synes i isåfall at staten i første rekke burde kommet med en beklagelse til de som var med i NS. De er fortsatt blant oss, selv om de er av utdøende art. Vil en offisiell beklagelse lege sårene til NS-medlemmer og NS-barn? Jeg tviler. Kanskje det kunne hjulpet noen – at noen brydde seg og tok litt ansvar, men noen økonomisk oppreisning av noe som helst slag anser jeg som utelukket og irrelevant. Man kan ikke bla opp penger for å dekke over lidelser, når sårene stikker langt nok fra før. Og kanskje, bare kanskje, er nettopp det at fokuset på dette området til stadighet blir tatt opp – det verste for NS-barn. Jeg liker faktisk ikke betegnelsen “NS-barn”, men det har blitt et flittig brukt begrep.
Faktisk mener jeg at regjeringen Gerhardsen i større grad burde tatt ansvar for dem som led urett. Da tenker jeg ikke på en offisiell beklagelse, men at en aktiv holdningskampanje burde blitt aktivisert. Krigen var over. Hvorfor måtte man strø salt i sårene?
Noen NS-barn slapp imidlertid “lett” unna, og slapp mobbing, trakkasering, latterliggjøring, og så videre. Mange tenkte nok – selv om regjeringen holdt munn – at det var det; Nå er krigen over. La oss bli ferdige med det.
Jeg mener ikke at vi ikke skal snakke om andre verdenskrig, men man bør være litt forsiktig til tider. Jeg synes Morgenbladet i både leder og essay bommer noe.
Når sårene er grodd, nytter det ikke å rippe dem opp igjen og strø salt i dem.
– Stian Skjæveland, NS-barnebarn.