I går tok jeg min første tattovering. Et kors med tornekrone rundt. Det er et symbol som betyr mye for meg. Jeg er glad i latin, og tenker at det symboliserer “De profundis clamo ad te Domine” – “Fra dypet påkaller jeg deg, min Herre”.
Første dag:
Som du kan se er plastringen fortsatt på.
Dag 2:
Her vises tattoveringen i sin helhet. Legg merke til tornekronen øverst.
Er godt fornøyd!
I forrige ukes Morgenbladet ble det lagt stor vekt på at staten skulle komme med en offisiell beklagelse til hvordan NS-barn ble behandlet under og etter andre verdenskrig.
Forfatter og oversetter Turid Nystøl’s essay om saken er interessant, men jeg synes dog at innfallsvinkelen er noe feilaktig, selv om det er noen gode poenger.
Et godt poeng er at NS-barn ikke hadde noen å snakke med; Hvorfor ble de sett ned på, latterliggjort, ungått, og så videre. Foreldrene ville gjerne at det skulle være et “ikke-tema”, og det ble gjerne den store flodhesten midt i stuen som alle så men som ingen våget å snakke om. Psykologer var nok heller ikke ivrige etter å behandle NS-barn på den tiden.
I denne ukens Morgenbladet ble essayet kommentert av et NS-barn. Her ble bl.a. hjemmefrontens hovedparole nevnt (og den er meget hard og brutal), og lyder som følger: “Du skal ikke være venn med quislinger, du skal ikke omgås dem, du skal ikke engang hilse på dem. Dine barn skal ikke omgåes deres barn”. Jeg betviler ikke det faktum at mange NS-barn led, men historien er på full veg til å blomstre helt ut.
Bør staten komme med en offisiell beklagelse til NS-barn? Kanskje. Men jeg synes i isåfall at staten i første rekke burde kommet med en beklagelse til de som var med i NS. De er fortsatt blant oss, selv om de er av utdøende art. Vil en offisiell beklagelse lege sårene til NS-medlemmer og NS-barn? Jeg tviler. Kanskje det kunne hjulpet noen – at noen brydde seg og tok litt ansvar, men noen økonomisk oppreisning av noe som helst slag anser jeg som utelukket og irrelevant. Man kan ikke bla opp penger for å dekke over lidelser, når sårene stikker langt nok fra før. Og kanskje, bare kanskje, er nettopp det at fokuset på dette området til stadighet blir tatt opp – det verste for NS-barn. Jeg liker faktisk ikke betegnelsen “NS-barn”, men det har blitt et flittig brukt begrep.
Faktisk mener jeg at regjeringen Gerhardsen i større grad burde tatt ansvar for dem som led urett. Da tenker jeg ikke på en offisiell beklagelse, men at en aktiv holdningskampanje burde blitt aktivisert. Krigen var over. Hvorfor måtte man strø salt i sårene?
Noen NS-barn slapp imidlertid “lett” unna, og slapp mobbing, trakkasering, latterliggjøring, og så videre. Mange tenkte nok – selv om regjeringen holdt munn – at det var det; Nå er krigen over. La oss bli ferdige med det.
Jeg mener ikke at vi ikke skal snakke om andre verdenskrig, men man bør være litt forsiktig til tider. Jeg synes Morgenbladet i både leder og essay bommer noe.
Når sårene er grodd, nytter det ikke å rippe dem opp igjen og strø salt i dem.
– Stian Skjæveland, NS-barnebarn.
Da anser jeg kuren som for ferdig, og dette vil være mitt siste innlegg når det gjelder denne saken. Mulig jeg kommer til å skrive mer om lignende eller andre temaer her ved en senere anledning.
Jeg er ikke sikker på hvor mye jeg har gått ned, men det er ikke så viktig. Magen har blitt mindre, og jeg dog veid med sporadisk hos andre. Antar at jeg har gått ned 4-5kg. Magen har blitt så betydelig mindre at jeg mye lettere får på meg naglebeltet mitt nå (tror ikke jeg har brukt det under kuren, så jeg fikk en liten overraskelse i dag (eller var det i går?)).
Jeg har lært en hel del.
Litt om matens viktighet i vår kultur. Hvordan fristelser lett oppstår, og som kjent er forbuden frukt som oftest den beste.
Jeg har nok ikke 100% holdt meg til kuren, men bortimot ihvertfall.
Ellers har jeg kjent på det å gå sulten hele dagen, og legge seg sulten. Til frokost har det som oftest bare vært en kopp kaffe.
Jeg har også lært noe om hvor godt vi har det, og alt vi tar for gitt.
Totalt sett har jeg vel brukt ca. 750NOK på matvarene under denne kuren. Det vil jeg si at er til det akseptable.
Jeg vil legge om livvstilen en del. Unngå sukkerholdig brus, spise pizza titt og ofte, etc. Jeg vil spise mer egg, rent kjøtt, grovbrød uten sirup, etc. Jeg har lært at det finnes mye mat som er både godt ut sunt (og rimelig, spesielt på Kiwi som for tiden har kuttet ut moms på frukt og grønt).
Så nå setter jeg sluttstrek for denne gang.
Over og ut.
Da har jeg spist frokost; en kopp kaffe + en skive ristet brød.
Det er siste dagen i dag. Jeg har vel ihvertfall sånn 99% holdt meg til oppskriften kuren har.
Jeg avslutter kuren kl. 21:00 i kveld. Da skal jeg ha meg en sånn knøttliten pizza. Ikke noe Big One, med andre ord. Dessuten er det en pizza av det sunnere slaget.
Nok om det.
IT’S THE FINAL COUNTDOWN – DUH DUH DUH – YEAHYEAHYEAH – DUH DUH DUH – THE FINAL COUNTDOWN!
… er det over.
Jeg har bestemt meg for å holde meg til kuren i morgen, men avslutter den kl. 21:00. Da har jeg lyst på en liten pizza og noe chips.
Man må ha en gulrot å se frem til, når man går på en såpass hard kur som denne er.
Tenk at jeg har klart å holde ut… McDonald’s, fest, komlemiddag, you name it. Fristelser har stått i fleng, men jeg har holdt ut.
Denne kuren har lært meg noe om hvor sterk jeg egentlig er.
Etter luchen i dag var jeg så sulten at jeg bare _måtte_ ha meg noe mer mat. Jeg orket rett og slett ikke å gå sulten hele dagen. Så jeg spiste litt ekstra, men ikke for mye. Jeg holder meg fortsatt til kuren, og gleder meg over at i morgen er det siste dagen.
Ja, nå har jeg spist en gulrot, som var frokosten i dag.
Til lunch er det torsk. Biff til middag.
Men snart er det hele over. I morgen er siste dagen. Og disse to siste dagene er ikke like harde som de andre. Jeg kan spise litt mer.
Heaven awaits.
Jeg spiste lunch for et par timer siden. En youghurt og en boks fruktcocktail.
Nå til middag er det egentlig egg + gulrot + cottage cheese. Men sistnevnte takler jeg ikke å spise, så jeg tar heller noen ekstra egg. Blir ca. samme proteinmengde. Og det er det som er poenget.
Mamma kommer i 17-tiden, og jeg venter med å spise til hun kommer. Hun har med seg noe som hun kan spise.
Det er Lørdag. I morgen er det Søndag. Og så er det Mandag.
Det er ikke lenge igjen nå, nei.
Da sitter jeg her med frokosten: En kopp kaffe + en ristet brødskive.
I løpet av denne kuren har jeg gjort meg opp mange tanker om matens viktighet (inkl. det man drikker) i vår kultur (og den fysiske helse generelt). F.eks. er det normalt å drikke så mye kaffe man vil om morgenen/dagen, men jeg kan bare drikke én kopp, og noen dager er det til og med slik at jeg _ikke_ skal drikke det engang (men vann kan jeg drikke så mye jeg vil av, ellers hadde jo dette vært direkte farlig).
Men som jeg tidligere har vært inne på får denne kuren meg til å tenke på U-land hvor fattigdommen råder og hvordan familien til mormor led under WW2. Jeg har slettes ingen grunn til å klage. Men jeg klager likevel. Ikke sånn voldsomt, da, men kuren er hard. Og jeg er vant med å spise når det passer meg. Det er en av godene vi har her i Vesten/I-land. Vi er priveligerte, men vi tenker fryktelig lite over det. Vi er vant med å ha det så godt at vi glemmer hvordan det er å lide. Og jeg tror at folk – spesielt her i Vesten/I-land – hadde hatt godt av å ta en studietur til slummen i Afrika.
Nei, vi har det godt, vi. Kanskje vi skulle delt litt mer med oss?
Da har jeg spist middag, og gjett om jeg er sulten! Ble ikke mett i det hele tatt, og klarte ikke å spise så mye kokt selleri da det smakte aldeles grusomt.
Så det blir å gå sulten resten av dagen, igjen.
Heldigvis er det hele snart over.
